Prinsesse Mononoke

I dag er japansk animasjon, eller anime om du vil, så å si allemannseie. I Norge anno 2017 er det relativt enkelt å holde seg oppdatert på de nyeste filmer og serier fra Japan, japanske tegneserier (manga) kan kjøpes i tegneseriebutikker, og relaterte fenomen som å kle seg ut som sine favorittfigurer på festivaler (såkalt cosplaying) er blitt såpass vanlig etter hvert at selv folk som ikke har interesse for noen av disse tingene kjenner til dem.

På 90-tallet var bildet temmelig annerledes. Anime var et ganske ukjent fenomen, og det var ikke før DVD-formatet gjorde sitt inntog ved årtusenskiftet at man kunne finne en og annen importert animefilm på filmsjappa til blodpris. Ord som manga og anime var for spesielt interesserte, og det var først med Pokémon-bølgen at folk flest ble gjort oppmerksomme på de japanske mediene.

Med tanke på at 90-tallet var slik det var, var det et særdeles begrenset marked for å sette opp selv de største og mest kritikerroste filmene. Dette inkluderte animefilmene fra Studio Ghibli, som i dag er verdens mest kjente animestudio med filmer som Min nabo Totoro, Marnie - min hemmelige venninne og Chihiro og heksene. Tar jeg ikke helt feil var sistnevnte film den første som ble satt opp på norske kinoer på starten av 2000-tallet.

Alt dette har sørget for at filmen Prinsesse Mononoke fra 1997 aldri har blitt satt opp på norske kinoer tidligere. Nå endres dette i anledning filmens 20-årsjubileum. Og for en aktuell, monumental og uforglemmelig kinoopplevelse denne filmen er, selv tjue år etter lansering!

Filmen tar oss med til et mytisk Japan flere hundre år tilbake i tid, hvor gudene fortsatt vandret i de japanske skoger. Det isolerte emishi-folket blir angrepet av en villsvingud som har blitt forvandlet til en rasende hevngud, og i kampen mot hevnguden blir prins Ashitaka rammet av hevngudens forbannelse. Ashitaka må legge sin egen familie og folk bak seg og reise vestover for å finne svaret på hva som forårsaket hevngudens forbannelse, og forhåpentligvis finne et svar som kan redde livet hans. Her havner han midt i en kamp mellom guder og mennesker, hvor skogens prinsesse Mononoke leder naturens krefter i kamp mot jernbyens innbyggere, ledet av den viljesterke kvinnen Eboshi.

Man vil alltid få forskjellige svar når man spør filmseere hvilken Studio Ghibli-film som er den beste. Etter mitt syn er Prinsesse Mononoke verdig denne ærestittelen. Årsakene til det er mange, men først og fremst fordi filmen på alle måter fremstår som regissør Hayao Miyazakis magnum opus.

Det er mange spennende tema som går igjen i Miyazakis filmer, men noen saker må kunne sies å være hans viktigste kampsaker. Sterke kvinneskikkelser er noe Miyazaki definitivt har vært med på å sette på filmverdenskartet. Her er Prinsesse Mononoke intet unntak. Ashitaka er kanskje hovedpersonen i filmens første minutter, men både Mononoke og Eboshi føles som langt mer spennende og dynamiske personer som driver filmen frem hvert eneste minutt. Det øvrige rollefigurgalleriet åpner for en særdeles spennende filmhistorie, og noe av det som kanskje er mest påfallende for filmen er at den ikke inneholder utpregede bad-guys.

Det sentrale temaet i Prinsesse Mononoke er likevel kampen mellom guder og mennesker. I en japansk kontekst, hvor naturreligionen shintoisme er en av hjørnesteinene for japansk kultur, er gudene først og fremst knyttet til naturen. Når mennesket gjør inngripen mot naturen er det med andre ord ikke bare en prosess hvor man stiller menneske mot natur, man stiller også menneske og guder opp imot hverandre. For miljøforkjemperen Miyazaki er dette slettes ingen tilfeldighet. For den japanske regissøren har moderne utvikling på bekostning av naturen og miljøet alltid vært en styggedom, og menneskets stadige ødeleggelse av naturen i kampen for å overleve er ikke bare en inngripen mot noe materielt, men også noe som til syvende og sist går på bekostning av menneskehetenes beste. Få andre filmer skildrer dette like majestetisk, intenst og mørkt som Prinsesse Mononoke. Her kjemper guder mot mennesker, natur mot mennesker, men også menneskers ondskap seg imellom får sin plass i dette dystre eposet. I ødeleggelsen av naturen, som er det selve livgivende aspektet ved vår planet, er det ingen som vinner mot slutten. Miyazakis økologiske visjon var på ingen måter uaktuell i 1997, og dessverre må vi si at tematikken bare er enda mer brennaktuell i 2017.

For Prinsesse Mononoke er etter alt å dømme en av de mørkeste filmene fra Studio Ghibli (med et mulig unntak av Grave of the Fireflies fra 1988). Den dystre tematikken og de intense kampscenene man får bli vitne til gjør nok at filmen kanskje ikke egner seg for det yngste publikum, men er samtidig med på å gi filmen en massiv tyngde som vestlige animasjonsfilmer bare kan drømme om å toppe.

Alt dette pakkes inn i to kjerneelementer som med tiden har kommet til å kjennetegne så å si alle Studio Ghiblis filmer: En lekker håndtegnet visuell stil, og et eksepsjonelt og følelsesladd lydspor. Prinsesse Mononoke er riktignok den første av studioets filmer som benytter seg av små mengder dataanimasjon, men disse er først og fremst begrenset til å animere effektene av hevngud-forbannelsen. Miyazakis store skepsis til dataanimasjon kan sånn sett sies å være en fremtidsrettet strategi, for filmen holder seg utmerket med tanke på sine 20 år. Om ikke annet er filmen verdt å se bare på grunn av den storstilte og håndtegnede skildringen av japansk natur.

Men for min del er det likevel filmmusikken som gjør at dette er en film man absolutt bør unne seg å se på kino. Prinsesse Mononoke er etter mitt syn ikke bare det største mesterverket til Studio Ghibli og Hayao Miyazaki, det er også det viktigste arbeidet til studioets veteran-komponist Joe Hisaishi. Mengden av følelser, stemning og dramatikk som Hisaishi er i stand til å mette musikken med er ganske enkelt vanvittig, og å få dette mesterverket presentert på et kinoanlegg er ganske enkelt en emosjonell opplevelse. Her er det bare å stoppe igjen og nyte musikken under rulleteksten, selv om filmen ikke har noen post-credit scener ala Marvel.

Om noen innvendinger skal rettes mot filmen, må det være filmens mørke og tyngde. Filmens mørke gjør som nevnt at filmen er utelukket for de aller yngste, og selv med niårsgrense bør man vurdere hvor mye niåringen tåler av visuell dramatikk og vold. Den største innvendingen er derimot også en av filmens kvalitetstegn, nemlig tyngden. Prinsesse Mononoke er en innholdsmettet film, og mengden med innhold og den underliggende tematikken gjør nok at filmen er bedre når man har sett den minst én gang tidligere. Den solide norske tekstingen gjør det imidlertid mye lettere å henge med, noe minst én av de gamle engelske oversettelsene jeg har sett ikke kan skryte på seg.

Det er selvsagt en skam at denne filmen ikke har blitt satt opp på norske kinoer tidligere, men med tanke på at det norske kinopublikumet anno 2017 kanskje er mer mottakelig for dette mesterverket enn det de ville vært på noe tidligere tidspunkt, er det kanskje en mening med at filmen ikke har blitt satt opp før nå.

Enten du har sett filmen utallige ganger før eller er fullstendig ny til japansk animasjon: Prinsesse Mononoke er en kinotur verdig. Unn deg selv et stykke filmhistorie i sommer!

Filmen har premiere på norske kinoer 16. juni.